"Man [må] være forsiktig med hvem som skal tolke": Kanoniske skrifter og tekstpraksis blant KRLE-lærere og kristne og muslimske foreldre

Kanoniske skrifter er aktualisert i skolen gjennom læreplanen for KRLE-faget og er et sentralt element i mange religiøse tradisjoner elevene skal lære om. Denne oppgaven ser på Koranen og Bibelen og hvordan mennesker møter dem i ulike situasjoner. Materialet er innhentet ved hjelp av gruppeintervju som metode. KRLE-lærere, muslimske foreldre og kristne foreldre snakker om tekst fra enten Bibelen, Koranen eller begge, i hver sine grupper. I tillegg snakker de om hva de mener er sentralt når tekstene står på agendaen i klasserommet hvor de enten har barn eller selv jobber. Oppgaven retter søkelyset mot et komplekst felt i skjæringspunktet mellom religionsdidaktikk, bibelstudier, koranlitteratur, tolkningsteori og litteraturteori. «Tekstpraksis» brukes som begrepsverktøy for å beskrive og forklare hvilke forskjeller det er mellom hvordan kristne møter Bibelen, muslimer møter Koranen og hvordan KRLE-lærere møter både Bibelen og Koranen. Materialet peker på noen elementer som er felles for foreldregruppene, men det er likevel nyanseforskjeller mellom de trosbaserte tekstpraksisene, slik det kommer til uttrykk i den kristne og den muslimske foreldregruppens møte med kanonisk tekst. Eksempler på dette er forståelsen av fortolkningsautoritet i møte med den kanoniske skriften, tekst som åpenbaring fra Gud, og hvordan meningsskaping skjer ved å lese teksten i lys av noe annet. Dette er forskjeller som bare delvis adresseres i lærergruppens samtale, og som skaper dilemmaer når lærerne gis autoritet til å lede undervisning som skal møte spennet mellom en religiøs og en kritisk, akademisk tekstpraksis